<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<rss version="2.0">
<channel><generator>iloblog 1.0</generator><title>Feltinntrykk Feed</title><link>http://blogg.fugleguide.no/</link><description></description><item><title>Vinterfôring av fugler</title><link>http://iloapp.fugleguide.no/blog/blogg?Home&amp;post=5</link><description><![CDATA[   Siste!  Du kan høre bloggføreren snakke om vinterfôring på Østlandssendingen i dag ved å klikke   HER   og hoppe ca. 1/3 ut i sendingen.   Om vinteren  har du en unik mulighet til å få nærkontakt med fuglelivet ved å legge ut mat til dem. Dette er et kjærkomment tilbud til de fuglene som velger å tilbringe vinteren sammen med oss framfor å trekke sørover til mildere klima.  Her er mine ti beste tips for å få flest fugler, størst artsmangfold og kanskje noen ekstra celebre gjester ved fôringsplassen din.   1. Sikkerheten først.  Fôringsplassen bør anlegges i åpent lende hvor fuglene har oversikt over omgivelsene, men helst også i nærheten av busker hvor de kan søke skjul når spurvehauken slår til, gjerne også nær høye trær hvor de i ro og mak kan overskue fôringsplassen før de bestemmer seg for om det er trygt å fly ned.   2. Diskret innsyn.  Plasser fôringsplassen slik at du har komfortabelt utsyn til den innenfra (ev. fra et kamuflasjetelt), men i en avkrok av hagen hvor fuglene ikke forstyrres så ofte av menneskelige aktiviteter.   3. Flere matstasjoner.  Siden fuglene kan krangle om maten og de store ofte jager bort de små, er det lurt å ha flere mindre matstasjoner i stedet for èn stor. Da kan du også ha en av dem helt inntil vinduet ditt hvis du vil se meiser og andre lite sky arter på nært hold.   4. Høyt og lavt.  Kilden til maten (frøautomaten, meisebollen etc.) kan godt henge litt opp fra bakken, men måk bort eller tramp ned snøen i et ganske stort område under den slik at spurver og finker kan fortsette festen der nede.   5. Kontinuitet.  Det er viktig at det alltid bugner og aldri går tomt for mat på fôringsplassen din. Blir det tomt, vil fuglene flytte seg til andre områder. Frøautomater og meiseboller egner seg i så måte bedre enn fuglebrett, fordi de besørger mat i dagesvis. Tradisjonelle julenek, hvor vakre de enn måtte være, blir dessverre tømt for frø (og fugl) i løpet av få dager.   6. Variert fôr.  Solsikkefrø bør være hjørnestenen i mattilbudet ditt. Det fås i vanlige butikker og kan kjøpes rimelig i 25 kg-sekker bl.a. på Felleskjøpet. Men legg også ut annen type fôr, som hirsefrø, korn, epler og fett/spekk for størst mulig artsmangfold. Korn er særlig populært blant gulspurv, hirsefrø blant sisiker og fett blant spetter og - i høyereliggende barskog - lavskrike.   7. Skjærer  er artige fugler, men kan ofte være svært glupske og tømme en fôringsautomat på kort tid. Legg ut brød- og andre matrester til dem i en egen seksjon, og gjør de andre fôringsstasjonene skjæresikre ved f.eks. å legge hønsenetting over matuttaket.   8. Hold katten inne  - og be naboene gjøre det samme!    9. Følg nøye med!  Ha kikkerten og  fugleboka  stående parat ved vinduet så du kan følge med på hvilke fuglearter som besøker fôringsplassen din. Ta også en titt opp i trekronene og i omgivelsene rundt. Rapporter observasjonene på  Fuglevennen  eller  Artsobservasjoner .   10. Dokumenter sjeldenheter.  Hvis du ser en uvanlig fugl eller en fugl du ikke vet hva er, ha kamera klart og legg bildene ut på et av de to overnevnte nettstedene. Der vil eksperter kunne hjelpe deg med å identifisere arten.   Lykke til!  
 ]]></description><pubDate>Thu, 09 Dec 2010 00:04:16 +0100</pubDate><category>Feltinntrykk</category></item><item><title>Vaderbonanza i Svellet, Nordre Øyeren</title><link>http://iloapp.fugleguide.no/blog/blogg?Home&amp;post=4</link><description><![CDATA[  De siste dagene har det vært en vanvittig forekomst av  Tringa -vadere på Nordre Øyeren som landet knapt har sett maken til. Opp mot 2000 vadere, i hovedsak gluttsnipe og grønnstilk, men også en del rødstilk, sotsniper, brushaner og myrsniper, har rastet på mudderet i Svellet. Også vandrefalk, havørn, flere dvergmåker og en svartterne er sett her nylig. Det er antagelig bare et spørsmål om tid før noe enda mer uvanlig dukker opp!  For å få studert disse vaderne i nødvendig detalj, holder det ikke å stå ved Fet kirke, som jeg skriver om i Guide til Norges fugleliv. Du må komme deg helt ned til vannkanten, og helst gå rolig ut på mudderet. Husk støvler - og ikke gå så nær at du skremmer vaderne.  Du kommer ned til vannkanten på vestsiden av Svellet ved å fortsette langs veien som leder forbi Fet kirke og ned i boligfeltet Hammaren. Men for å komme ut på mudderet må du gå ut på østsiden, enten fra Tuentangen eller Øya - begge beskrevet i boka.   Men enda bedre er det å gå ut ved    Merkja  : Følg bokas anvisning til Merkja og fortsett 500 m forbi den avmerkede observasjonsplassen. Der veien gjør en tydelig venstresving er det en liten lomme i veikanten som fungerer som biloppstillingsplass for 1-2 kjøretøy. Herfra går det en utydelig sti som krysser jernbanelinja. Se opp for tog! Stien fortsetter på motsatt side over noen fuktige myrer og ut til vannkanten. Her har du fint utsyn over Svellet og et godt utgangspunkt for en tur ut på mudderet så lenge vannet er så lavt som det er i disse dager.  Et annet sted verdt å sjekke og som heller ikke står omtalt i boka, er  Nebbursvollen  nord for Lillestrøm, hvor du får utsyn til et fint parti av Nitelva. Jeg har besøkt stedet på nattsangertur tidligere (myrrikse er bl.a. hørt her), men med den lave vannstanden er det også fint for vadere. De er ikke så mange som i Svellet, men avstanden er kortere.  Nebbursvollen når du ved å kjøre inn i Lillestrøm og passere togstasjonen. Kjør videre på Jonas Liesgt. I den andre rundkjøringa etter stasjonen, ta til høyre i Nitedalsgata. Etter 300 m, ta til venstre inn vei skiltet til Nebbursvollen. Følg deretter skilt til Nebbursvollen i alle veikryss til du ser elva og våtmarken.  Takk til Per Kristian Slagsvold, Øivind Egeland og Svein Arne Orvik for tips. 
 ]]></description><pubDate>Sun, 16 May 2010 20:00:36 +0200</pubDate><category>Guide til Norges fugleliv</category></item><item><title>Sett for godt</title><link>http://iloapp.fugleguide.no/blog/blogg?Home&amp;post=2</link><description><![CDATA[  Du vil som regel bli generøst belønnet av etablissementet
hvis du finner en bombe, beskriver den i minste detalj og dokumenterer hver
fjær behørig. Dette er den gjengse oppskriften på å få sjeldenhetene inn i
den offisielle funnstatistikken og sitt eget navn båret inn i evigheten på de
årlig bevingede NSKF-publikasjonene. 

 Men i blant kan detaljfokuset avsløre grelle sider ved
fuglens opphav, ting som ikke hadde kommet for dagen hvis du bare hadde sett fuglen
ørelitegranne dårligere. Hvithodespurven som ble funnet på Røa i slutten av mars har blitt gjenstand for heftig diskusjon som følge av at detaljbilder av
håndsvingfjærene viste det noen mente måtte være anstrøk av gult i bremmene.
Hvithodespurver har som kjent hvite bremmer på håndsvingfjærene, i verste fall med gulbrunt anstrøk. Sitrongult anstrøk er
noe som tas til inntekt for at en av forfedrene var en gulspurv, hvilket igjen
reduserer funnet til noe så simpelt som en hybrid hvithodespurv X gulspurv. 

 Og min stakkars kumpanjong Håkon, som i gledesrus
ringte meg i går for å formidle at han hadde funnet Norges første bøffeland i Klåstadkilen,
måtte i dag finne seg i å konstatere at fuglen hadde fargering om foten, et
faktum som indikerer tegn på fangenskap og som ubønnhørlig river funnet bort fra
den glamorøse A-listen og sender det lukt ned til den infamøse E-listen, de sjeldne fuglers skammekrok.  Ikke at det er så veldig synd på Håkon - han har så mange gode førstefunn for landet fra før av. Men hva ville skjedd om disse fuglene ikke var sett fullt så
godt? Ville de blitt plassert i kategori A uten viderverdigheter?  

 Moralen later i så fall til å være enkel: Se for guds skyld ikke fuglene alt for godt! 
 ]]></description><pubDate>Sat, 11 Apr 2009 11:22:29 +0200</pubDate><category>Feltinntrykk</category></item><item><title>Mafia style slagugle</title><link>http://iloapp.fugleguide.no/blog/blogg?Home&amp;post=1</link><description><![CDATA[  Det er mars og tid for syngende ugler. Her i Oslo-området får du ganske lett kattugle spurveugle og perleugle ved å ta en nattevandring i Marka. Enda morsommere er det å dra litt lengre, til områder hvor du i tillegg har mulighet for å dra inn en av tungvekterne - som slagugle. 
 Slagugle er så sjelden i Norge at de få hekkeplassene som er kjent, voktes som kronjuveler. Bare en liten, eksklusiv gruppe mennesker vet noe mer detaljert enn at slaguglene blant annet finnes ”i skogene inn mot svenskegrensa, mellom Elverum og Flisa”. Et raskt blikk på kartet avslører at denne informasjonen snevrer leteområdet ned til 1600 km2. Takk skal dere ha! 
 Dette hemmelighetskremmeriet – paret med manges forståelig sterke slaguglebegjær – har skapt et undergrunnsmarked for guidede slagugleturer. Etter å ha avkrevd høytidelige løfter om ikke å forsøke å spore seg tilbake, har slaguglas voktere plassert folk i baksetet med hette over hodene, og ført dem til slaguglenes hekkeplass via sinnrike omveier og avledningsmanøvre i formfullendt mafiastil. 
 Et prisverdig tiltak, kanskje, som sparer både slaguglene og artsjegere for unødig stress? Takke meg til å finne dem på egenhånd, slik vi gjorde denne uka, etter iherdig leting langs Finnskogens skogsbilveinett.  
 Snakk om lettelse.  
 Snakk om opplevelse!  
 For ikke å snakke om hvor deilig det var å endelig vriste hemmeligheten ut av slaguglas mafiøse voktere. 
 ]]></description><pubDate>Thu, 26 Mar 2009 18:27:43 +0100</pubDate><category>Feltinntrykk</category></item><item><title>Lurt av vårsola</title><link>http://iloapp.fugleguide.no/blog/blogg?Home&amp;post=0</link><description><![CDATA[  Som fugleguide er det min soleklare plikt å motivere andre til å komme seg ut i felt. At jeg skulle starte denne bloggen med en advarsel, er derfor litt betenkelig. Dette må imidlertid ikke leses som en oppfordring til å holde seg inne, men heller et forsøk på å avstemme forventningene dine når du går ut. 
 For det er klart at når vårsola steker på husmønet, og vårbekkene sildrer om kapp med sangen til de nyankomne bokfinkene bak i hagen, vil ethvert fugleinteressert hjerte sitre etter å komme seg ut til sitt lokale trekksted og hilse fuglene velkommen tilbake fra eksil. Artene kommer på løpende bånd i disse dager, og det er få aktiviteter en fuglekikker kan foreta seg i mars som slår gleden over å finne årets første skogdue, årets første gransanger, osv. osv.  
 Og hva kan vel være mer fruktbart enn å ta fri fra jobben og dra ut en solrik morgen tidlig i mars med eim av påske i lufta? 
 Vel, det er her det skjærer seg. Djevelen lurer i det "fine været". På slike dager kan det være deilig å stå ute i sola, og du kan til og med få litt sårt tiltrengt farge i den vintergustne huden. Men med unntak av en og annen tidlig musvåk som drar nytte av termikken utpå formiddagen, kan det være forbausende stille på trekkfronten.  
 Årsak? Det er for kaldt i lufta!  
 Så hvis du ikke har ubegrenset tid til å være ute i felt, bør du heller spare fridagen til en overskyet mildværsdag, gjerne med antydning til yr. Jeg kan ikke love at du får farge i ansiktet, men jeg kan garantere at det vil gi best uttelling i form av nyankomne trekkfugler. 
 ]]></description><pubDate>Thu, 19 Mar 2009 09:50:24 +0100</pubDate><category>Feltinntrykk</category></item></channel>
</rss>
